Det finnes få ting som slår lukten av nystekt focaccia. Den sprø, gyldne skorpen. De store luftlommene. Olivenoljen som trekker ned i deigen. Og den lille lyden når du river av et varmt stykke rett fra formen.
Jeg har bakt utrolig mange focacciaer opp gjennom årene. Noen har blitt tunge og kompakte. Andre har vært gode, men litt kjedelige. Dette er den jeg stadig vender tilbake til. Den krever nesten ingen innsats, men resultatet smaker som om du har hentet den fra et lite italiensk bakeri.
